Tiden i koma er som et svart hull i hukommelsen min

Vera Henden skulle sykle hjem fra ei venninne i Bevergrenda da ulykken inntraff. –Da jeg våknet opp syv uker senere var det som et svart hull i hukommelsen min

Husker ikke ulykken

Vera hadde akkurat fått en splitter ny elektrisk trehjulssykkel som hun skulle bruke til å farte rundt på i Kongsberg, både til venninner og til andre nødvendige ærend.

–Det var en flott sykkel. Den var veldig grei og overraskende enkel å sykle på. Etter et besøk hos ei venninne i Østbygrenda kantret jeg stygt på en asfaltkant og havnet ned en skråning. Ironisk nok hadde venninnen min tilbudt å kjøre meg hjem i bil.

–Av selve ulykken husker jeg ingen verdens ting. Det var full pakke med luftambulanse inn til Ullevål sykehus, men det husker jeg ikke noe av. Nesten to måneder senere våknet jeg opp på Kongsberg sykehus, forteller Vera.

–Av selve ulykken husker jeg ingen verdens ting. Syv uker senere våknet jeg opp på sykehuset.

Vera Henden

Svevde mellom liv og død

Vera hadde blødninger på hjernen og det ble besluttet å legge henne i kunstig koma. Dette ble en tøff tid for de pårørende.

–Døtrene min fikk beskjed om at jeg mest sannsynligvis kom til å dø. Og hvis jeg overlevde kom jeg i hvert fall til å bli sterkt pleietrengende. Døtrene mine sa da: «Disse legene kjenner ikke mammaen vår! Hun kommer til å klare seg», gjenforteller Henden.

Det ble tydelig at Vera kom til å klare seg. Hun ble derfor overført til Kongsberg sykehus der hun skulle få nødvendig hjelp til å komme seg på fote igjen.

–Jeg husker særlig godt den ene sykepleieren på Kongsberg sykehus. Der var det et fantastisk menneske som het Hege. Hun hjalp meg med de første skrittene og enkle ting som det å svelge eplejuice. At man skal få så mye skryt for selv de mest banale ting er veldig rart, særlig når man har klart seg selv hele livet. Hege har ei stor stjerne hos meg, det er helt sikkert.

Les Vera sin historie i Laagendalsposten: Få trodde hun ville overleve (ABO)

En ulykke kommer sjelden alene

Siden Vera ikke lenger kan kjøre bil er hun nå avhengig av offentlig transport for å komme seg rundt. Fra hjelpemiddeltjenesten har hun også tilgang på en rekke hjelpemidler til bruk i hjemmet. Blant annet en elektrisk rullestol.

–Nylig skulle jeg ned til sommerstedet mitt på Nøtterøy utenfor Tønsberg, så var jeg så uheldig å havne i enda en ulykke. Dette er jo nesten en historie for seg selv, humrer Vera mens hun forteller videre.
I det jeg skulle kjøre ut av toget med den elektriske rullestolen min så hektet den seg fast og jeg falt rett i bakken på perrongen.

–Da ble jeg innlagt på sykehus igjen. Denne gangen forslått og med hjernerystelse. Heldigvis brakk jeg ikke noe, forklarer Vera.

Hjemmesykepleieren kommer daglig

Vel hjemme i leilighetene i Sølvparken får 74-åringen nå hjelp fra hjemmesykepleieren to ganger daglig. Hun er fornøyd med å være gjennom det verste.

–Nå som jeg endelig er tilbake i leilighetene så trimmer jeg fingrene med litt pianospilling. Det er god koordinasjonstrening og hjernetrim. Å ta med pianoet var noe døtrene mine insisterte på da jeg flyttet inn her. Det måtte fire mann til for å løfte det opp i leiligheten, sier Vera.

–To ganger per dag får jeg også hjelp av hjemmesykepleien. Man har jo blitt litt mer avhengig av hjelp nå i forhold til før ulykken. Selv om det er mange ansikter innom, så virker det som at de har et godt system for å kjenne pasientene sine. Du føler at de kjenner deg, når de kommer innom, avslutter Vera.