Et halvt år etter at jeg pensjonerte meg kom legen med dødsdommen -En tøff beskjed å få
– Jeg kommer nok aldri tilbake dit jeg var. Likevel må man velge å se det positive i det man har. Jeg har nok verdens beste kone, hun støtter meg i tykt og tynt.
Lang karriere i møbelindustrien
Svein Roar Røraas har arbeidet i møbelindustrien helt siden han var under 20 år gammel. Mesteparten av den tiden tilbrakte han hos Møbeldesign i Kongsberg sentrum.
–Jeg tror jeg hadde førerkort da jeg begynte å arbeide der. Det var i hvert fall ikke lenge etter at jeg fylte 18 at jeg startet der sammen med Birger Nestvang. De første årene tilbrakte jeg som selger i møbelavdelingen, senere jobbet jeg tettere opp mot bedriftsmarkedet, erindrer Røraas.
–Jeg møblerte jo Skinnarberga helsehus. Møblene står der enda. Det har jeg fått erfart nå som jeg selv tilbringer en god del tid der oppe.
Svein Roar Røraas
Fikk påvist Leukemi
Bare et halvår etter at han pensjonerte seg fra jobben i Møbeldesign fikk Svein Roar dødsdommen fra legen.
–Legen sa til meg at dette var den aller verste beskjeden han kunne gi. Jeg hadde Leukemi og kun kort tid igjen å leve. Det var en utrolig tøff og krevende beskjed å få, samtidig er det jo lite man kan gjøre med det. Du legger hele din skjebne i andres hender og håper på det beste, forteller Røraas rørt.
–
–
–Det bar rett inn til Rikshospitalet for stamcellebehandling. Det er noe vi husker godt. Dagen da behandlingen begynte var nemlig bursdagen min. Sykepleieren hadde med seg to norske flagg til meg, ett fordi jeg hadde bursdag og ett fordi jeg skulle få nytt liv. Vi var heldige som fant en donor som passet.
–Det er litt av et apparat som settes i sving i helsevesenet i slike behandlinger. Det er nesten beundringsverdig hvor langt de strekker seg for å hjelpe akkurat deg.
Får hjelp utenfra
Svein Roar var heldig. Kreften ble borte og han ble erklært frisk. Prøvelsene var dessverre ikke over, kort tid etterpå fikk han hjerneblødning. Dette har gjort at ekteparet i dag er avhengig av hjelp fra hjemmesykepleien.
–For meg er det viktig at Marit først og fremst får lov til å være kona mi. Selv om hun hjelper til med utrolig mye, så hadde det ikke gått uten hjelpen vi får fra hjemmesykepleien. Jeg er heldig, jeg har nok verdens beste kone, forteller Svein.
Hjerneblødningen har gjort at Svein Roar i dag er avhengig av en rekke hjelpemidler i hjemmet. Her har han tilgang til elektrisk justerbar godstol, rullator og rullestol når han har behov for det.
Ser det positive
Svein Roar velger å se det positive i situasjonen. Både med tanke på hans reduserte helsetilstand og på hjelpen han får av Kongsberg kommune.
–Det nytter ikke å klage bare for å klage! Jeg kommer nok aldri tilbake der jeg var, det er helt sikkert. Likevel er man nødt til å være positiv, både med tanke på egen tilstand og ikke minst hjelpen jeg får fra hjemmesykepleien i kommunen.
–Jeg har ikke et vondt ord å si om hjelpen vi får. De er jo helt utrolige, de er alltid blide og fornøyde når de kommer for å hjelpe meg opp av senga om morgenen. Dersom Marit trenger ekstra hjelp, så står de parat til å hjelpe. Et helt fantastisk system av folk, avslutter Røraas.
